Yoga og helse

Yogaportrett: Jeg er Maris

Det finnes mennesker som liker å praktisere yoga. Og det finnes mennesker som ikke kunne levd uten yoga. Maris Degener hører til blant de siste. Hun en sterk, ung kvinne som ble reddet av yoga.

Har du lyst til å se en mindre glansbildeaktig versjon av yoga? Langt unna spagater i solnedgang eller håndstående i fossefallet?

Jeg er Maris

Har du Netflix, anbefaler jeg deg å bruke en snau time av tiden din på et sårt, men lærerikt møte. I dokumentaren «I am Maris» møter vi 17 år gamle amerikanske Maris Degener. Filmen beskriver konfrontasjonen hun gjør, med angst, depresjon og en livstruende spiseforstyrrelse.  Vi møter moren og faren hennes, yogalæreren, legen og andre rundt henne. Men mest av alt møter vi Maris. Hun sitter med bena i kors på sengen sin, og deler tanker og følelser med ord og med kunst i form av tegninger og malerier.

Her kan du se traileren til filmen.

Maris er en gammel sjel i et ungt legeme, føler jeg. Hun snakker som Dalai Lama, med stor selvinnsikt og med et hav av erfaring å dele. Maris deler en historie om mental helse, selv-kjærlighet og kraften i ett enkelt menneskes stemme.

Vendepunktet i Maris’s liv kommer idet hun begynner på yoga etter å ha vært tvangsinnlagt på sykehus, tvangsforet og tvangsbehandlet. I yogarommet føler hun seg fri til å være seg selv. Hun føler seg sett. De første klassene tilbringer hun i tårer, men angsten slipper taket, og lysten til å leve vekkes. Hun starter på yogalærerutdannelsen i en alder av bare 15 år, sponset av yogalæreren sin. Hun utdanner seg til vinyasa yogalærer og underviser på studioet Just Be i California. Og etter at hun går brutalt ærlig til verks på bloggen sin (og skriver om «the shit you don’t want to talk about», så treffer hun en nerve.

Blogger til verden

Maris får etter hvert henvendelser fra angstfylte og spiseforstyrrede unge mennesker over hele verden. Hun guider dem, møter dem, ser dem, snakker med dem. Og hun gir dem en røst utad – og et håp om en lysere fremtid.

Maris er på bedringens vei i filmen. Men Maris vet at de mentale problemene ikke er noe hun blir kvitt noen gang. De er noe hun må leve med. Og denne innsikten er det som gir Maris den unike empatien og innsikten som få andre på hennes alder – eller noen alder, egentlig – innehar.

Anbefales på det varmeste!

Og ta også en sving innom bloggen hennes.

Du vil kanskje også like

Ingen Kommentarer

Legg igjen en Kommentar