Det finnes øyeblikk i livet hvor vi kan velge å tre inn i noe nytt, noe som glitrer svakt i horisonten av vår bevissthet. «Step into a new sparkle» – en oppfordring til å ta steget, til å omfavne forandring, til å finne gløden i det tilsynelatende hverdagslige. Men hva betyr det egentlig? Når kan vi gjøre dette? Og hvordan føles det?
Når kan vi tre inn i en ny gnist?
Vi kan gjøre det når vi kjenner at vi har stått for lenge i den samme, trange kroken av oss selv. Når livet føles som en uendelig repetisjon av gamle mønstre, der vi glemmer at vi selv er arkitektene bak våre vaner. Vi kan gjøre det når vi en dag ser oss selv i speilet og forstår at vi fortjener mer enn bare å eksistere – vi fortjener å leve.
Det skjer kanskje en tidlig morgen, når solen faller inn gjennom gardinene på en måte vi plutselig legger merke til. Eller i stillheten etter en lang dag, når kroppen sukker etter noe annet enn skjermlysets kalde glød. Det skjer når vi tillater oss å lytte til oss selv med en mykere innstilling, når vi tar det første steget ut av gammel hud og inn i noe friskere, lettere.
Hvordan kjennes det ut?
Å tre inn i en ny gnist er ikke nødvendigvis en eksplosjon av eufori. Det kan være en stille revolusjon, en følelse av lettelse som strømmer gjennom kroppen, som å puste ut etter å ha holdt pusten for lenge. Det er som å åpne et vindu i et rom man ikke visste trengte lufting. En ny klarhet, et nytt lys.
Det kan også være ubehagelig i starten. Forandring krever ofte at vi møter det som har vært, anerkjenner hvor vi har stått fast, og gir slipp på det vi en gang trodde var uforanderlig. Men i dette ubehaget ligger også en dyp frihet. Når vi først har tatt steget, blir det lettere å fortsette.
Må man legge til rette for noe?
Ja, en ny gnist krever næring. Den trenger ikke å være dramatisk eller vanskelig, men den krever en invitasjon. Man må skape rom i sitt eget liv for at lyset kan trenge inn. Og her kan yinyoga og grønnere mat bli våre medhjelpere.
Yinyoga: Rom for overgangen
Yinyoga er ikke en treningsøkt, det er en omfavnelse. Det er en invitasjon til å være til stede i kroppen på en måte som er både utfordrende og trøstende. Ved å synke inn i stillheten, inn i de dype strekkene, skaper vi et nytt forhold til oss selv. Vi lærer å lytte, å holde ut ubehaget, å mykne der vi tidligere var stramme og harde.
Når vi gir oss selv tid på matten, i stillheten, skjer det noe subtilt. Tankene får flyte som skyer på himmelen, uten at vi nødvendigvis fester oss ved dem. Vi begynner å forstå at ingenting trenger å forseres, at forandring kan skje i det små, gjennom tålmodighet, gjennom pust.
Grønnere mat: Et indre lys
Det vi spiser er ikke bare næring for kroppen, men også for sinnet. Å velge mat som er levende, som bærer solen i seg – grønne blader, fargerike grønnsaker, spirer og urter – er en måte å gi oss selv nytt brennstoff. Ikke som en tvangsmessig diett, men som en gave til kroppen.
Når vi velger mat som støtter oss, som renser og bygger, kjenner vi en forskjell. Energinivået endres. Tankene blir lettere. Kroppen kjennes klarere. Det er som om vi slår på en lampe i et rom som før var dunkelt. En ny gnist kan ikke skinne i en kropp som er tynget ned, og maten vi velger er en del av denne lettelsen.
Å bære gnisten videre
Når vi først har tatt skrittet, blir det viktig å beskytte og nære denne nye gnisten. Vi må minne oss selv på hvorfor vi begynte. Små ritualer kan hjelpe – en kopp grønn te i morgengryet, noen minutter med dyp pust før dagen starter, en myk yinyogaøkt før vi sovner.
Å trå inn i en ny gnist betyr ikke nødvendigvis å endre alt over natten. Det kan være så enkelt som å gi oss selv mer rom, mer tilstedeværelse, mer vennlighet. Og kanskje, om vi tillater det, vil den nye gnisten ikke bare bli en forbigående flamme, men en jevn glød som bærer oss videre, dag etter dag.
No Comments