Det stille rommet – yoga og stillhet

Silence isn’t empty, it’s full of answers.

anonym

Opphavspersonen til dette sitatet er for lengst glemt, men ordene er like sanne den dag i dag. Og vi kan ta sitatet med oss inn i yinyogaen, inn i yoga shalaen (yogarommet).

Hva er stillhet?

I ordboken har ordet stillhet flere synonymer, alt fra passivitet og uvirksomhet til hvile og fred. Rent fysisk kan vi si at stillhet er fravær av lyd. I seg selv er dette en utopi i dagens samfunn. Vi lever i en tid der telefonene ringer, biler og tungtrafikk dundrer forbi, hvor musikken strømmer fra høyttalerne i kjøpesenteret, der vi er tett på og blir en ufrivillig del av andres samtaler.

Våre skapte lyder overdøver de stillere lydene, som like fullt er lyder: fuglekvitteret, regnet som faller, vinden som blåser i trærne.

Vi har faktisk blitt så vant til en jevn bakgrunnsstøy, at vi blir bekymret og urolige når det er stille rundt oss. Min venninne Alice, som driver et yogastudio her i lille Halden, inviterte en gang en indisk meditasjonslærer til å holde kurs her. Det første han bemerket, var at «det var alt for stille her».

Så, når selv meditasjonslærer blir urolige av stillheten – hva da med oss yogier?

Skap små lommer av stillhet

Den første gangen jeg trådte inn i en yoga shala, føltes det annerledes enn å gå inn i naborommet, der de drev med jazzballett. Stemningen var… andektig? Ladet? Det var ikke det at det var helt tyst i rommet, på langt nær – elevene småpratet og var i godt humør. Men det var likevel noe helt annet enn lydnivået før en hvilken som helst annen fritidsaktivitet.

Og idet undervisningen startet, og jeg kom inn i «yoga-sonen», så forandret kvaliteten på lyden seg fullstendig.

Jeg hørte lærerens instrukser. Jeg hørte føtter mot matten, armer som beveget seg. Jeg hørte de andres pust. Men ikke minst hørte jeg innover i meg selv. Jeg kunne høre pulsen min. Jeg hørte magen rumle. Jeg hørte til og med musklene som snakket til meg når jeg tok i for hardt.

Det var noe helt annet.

Olga Lehmann er forsker ved Institutt for psykologi på NTNU i Trondheim. Hun uttalte følgende til forskningsnettstedet forskning.no: «Du frykter kanskje stillheten. Men ikke glem at den kan gi deg noe, selv når du opplever den som pinlig. Ikke vær så redd for å gå inn i stillheten.»

Stillhet for eleven

Når vi som yogalærere skaper et stillhetsrom i yogaundervisningen, gir vi elevene våre tillatelse til å gå inn i det indre rommet i seg selv. Vi gir dem tid til å kjenne på det som måtte dukke opp – av uvisshet, av undring, av fred. Vi gir elevene et fristed der det ytre – dybden i posisjonen, prisen på klærne, størrelsen på magen – ikke spiller noen rolle lenger, og hvor den indre opplevelsen av yogaen blir sentral og personlig.

I stillheten kan elevene oppnå en dypere kontakt med seg selv og de menneskene de er i relasjon til.

Stillhet for læreren

«La pusten din være musikken i denne klassen,» pleide en av mine egne yogalærere å innlede undervisningen med.

Pusten som musikk? Ja, når det ellers er stille, er det pusten et nydelig musikkstykke.

Den enkleste måten å legge til rette for stillhet i yogaundervisningen på, er å ikke bruke musikk til undervisningen. Et alternativ er å bruke musikk innledningsvis, og så kutte den litt uti klassen, når du merker at elevene er godt inne i flyten og tilstedeværelsen. Dette kan være fint i klasser med mange nybegynnere.

Uten musikk blir det straks færre inntrykk å forholde seg til. For oss lærere gjør dette det mulig å bruke lavere stemme når vi gir instrukser for stillingene. Dette igjen gjør hvert ord mer verdifullt, mer ladet. Vi kan lettere modulere stemmen for å få frem nyanser i det vi vil kommunisere. Og stillheten i rommet kan inspirere oss lærere til å velge våre ord med omhu.

Vi kan også bruke mellomrommene mellom ordene, mellom setningene, til refleksjon og fordypelse. Tenk bare på musikkstykket 4.33 av John Cage – denne radikale komposisjonen fra 1952 som består av 4 minutter og 33 sekunder med uavbrutt stillhet.

Klarer vi 4.33 med stillhet i dag?